Årets Spill 2025 - Redaktørens Valg, James Lucas

Som min Steam Replay kan vitne om, tilbrakte jeg mye av 2025 med klassikerne, fra den originale Far Cry og Bayonetta til Divine Divinity og til og med Tomb Raider: Angel of Darkness, men når jeg ikke utforsket spillenes omfattende og ofte humpete historie (beklager, rask Angel of Darkness driveby - det suger), spilte jeg gjennom noen av årets beste nye utgivelser som jeg er sikker på vil bli klassikere på egen hånd.

10. Megabonk

Vampire Survivors med kaninhopping var alltid ment å vinne mitt hjerte, men i en tid med AI-mykhet og et minefelt av billige kopier, er jeg spesielt takknemlig for å se en versjon av sjangeren som ikke er skamløst etterlignende og billig. Megabonk er vanedannende og sjarmerende på en enkel måte, og skiller seg ikke bare ut i en overfylt sjanger, men driver også utviklingen videre for fremtidige Survivor-spill.

9. Dater alt

Å velge et sikkerhetsord for safen din; koselige småklemmer på sengen; og en krangel mellom elskere i vaskerommet; jeg vil aldri komme over hvor fengslende det personlige dramaet er i et spill så absurd som Date Everything. Den stjernespekkede rollelisten legger hele hjertet sitt i å bringe liv til en rekke husholdningsartikler som jeg egentlig ikke burde være så investert i, men som jeg ikke kan la være å falle for.

8. Shinobi: Heksekunstens hevn

I fjor kom Prince of Persia tilbake med en av sine mest stilige utgaver hittil, satt mot en labyrintaktig Metroidvania som perfeksjonerte den gammeldagse tilnærmingen. Jeg er glad for å se at den trenden fortsetter inn i 2025 med Shinobi: Art of Vengeance, en like dynamisk og fabelaktig actionplattformspiller som virkelig innkapsler kraftfantasien til en ninja på sitt beste.

7. Absolum

Min kollega George Foster har hoiet og rastet om Absolum siden han først fikk øye på det, og da jeg fikk et glimt av den magiske frosken, ble jeg forelsket sammen med ham. Historien er litt tynn, men D&D-innslagene er bare pynt; kjernen i denne roguelite-opplevelsen er de nostalgiske lørdag morgen-tegnefilmsvibene og de fortryllende kampkombinasjonene.

I et år med Hades 2, er jeg overrasket over at det var Absolums roguelite-vibber som fanget meg, men jeg er mer enn glad for å bli sendt stupende tilbake til alteret med et hull i benet.

6. Ninja Gaiden 4

Hva om du tok utviklerne bak Bayonetta og ga dem den saftige, brutalt vanskelig Ninja Gaiden-serien å leke med? Vel, du ville få en potensiell Årets spill-kandidat sprutet i blod og innvoller. Vær så snill, for Ryu sin skyld, la dette markere tilbakekomsten av hack ‘n slash-spill—det er ingenting mer tilfredsstillende enn å se armer og ben fly av i alle retninger.

5. Elden Ring Nightreign

Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til at FromSoftware skulle prøve seg på et rent flerspillerspill; så mange talentfulle utviklere har snublet blindt inn i live-tjenestebiten og kommet ut i stykker. Men Nightreign destillerer hele Soulslike-løkken til perfekte 30 minutters økter som er like givende, samtidig som det kutter ut nettkrimsen som gjorde tidligere spill så uklare.

4. Utsending

Superhelt-tretthet begynner å slå inn. Jeg mister allerede interessen for DCU, og jeg har lenge mistet entusiasmen for Marvel, men jeg ble henrykt over Dispatch. Å hoppe over de vanlige spandex-stuntene for en mer personlig, karakterdrevet historie der mye av handlingen foregår bak et skrivebord, var et genialt trekk for å virkelig få frem hva som gjorde superhelter så oppløftende i utgangspunktet.

Å se og lede Z-Team mot forløsning gjennom Aaron Pauls urokkelige og gripende opptreden som Robert Robertson (den III) var fengslende, og for første gang på lenge er dette en verden av kappemenn jeg gleder meg til å vende tilbake til.

3. Avdeling for ubesvarte brev

Det krever et utrolig talent å gjøre et transkripsjonsspill, der du skriver ned det som i hovedsak er tilslørte Captchaer, skummelt. Likevel er det akkurat det Dead Letter Dept. gjør med sitt voyeuristiske midlertidige jobb som fanger deg i den liminale hverdagen på et beige kontor mens CRT-en blinker med trusler og kryptiske meldinger, som driver en fengslende febersyke. Jeg har skreket om det siden januar, men dette er 2025s Mouthwashing.

2. Silent Hill f

Hvis du hadde fortalt meg selv i 2020 at jeg skulle ha Silent Hill på listen over årets spill to år på rad, ville jeg ha ledd av deg. Konami lager jo ikke Silent Hill-spill lenger, tuller du? Vel, mellom den fantastiske remaken som ga Resident Evil kamp om kronen, og et av de mest unike skrekkspillene dette tiåret, er Silent Hill mer tilbake enn noensinne, og ingenting har fanget den psykologiske skrekken i kjernen av denne serien bedre enn Hinako Shimizus gripende og tragiske historie.

1. Clair Obscur: Ekspedisjon 33

Se, jeg kunne dikte opp hvor flott dette spillet er og hvorfor det er et generasjonsspill, med en av de mest gripende historiene i mediumet, men alle andre gjør allerede det. Det vant TGA av en grunn; Clair er så bra.