Doom: The Dark Ages' åpningsoppdrag føles som Kvatch hele veien, og nå vil jeg ha et Oblivion-kryss

Hvis du har spilt enten Doom eller Doom: Eternal, vil du sannsynligvis kunne gjette hvordan Doom: The Dark Ages starter. 'Å nei, helvetes porter har åpnet seg! Doom Slayer, vær så snill å drep alle demonene!'

Ja, det er enkelt, men det er også derfor vi alle fortsetter å spille disse spillene - de er morsomme skytespill, og det er hele poenget. Men Doom: The Dark Ages vrir på formelen ved å kaste den inn i middelalderen, med rikelig av både slott og drager. Vel, sci-fi-middelalder, så det finnes fortsatt våpen og skip.

Min favorittdel med denne endringen i setting er følelsen jeg fikk fra den første oppdraget. Spesielt fordi det føles som fallet av Kvatch på nytt. Og det gir meg noen idéer…

Doom Slayer, lukk kjevene til glemselen

Denne sammenligningen blir sannsynligvis litt lettere av at Oblivion Remastered og Doom: The Dark Ages ble lansert med en måneds mellomrom, men da jeg kastet meg ut i handlingen i Doom, kjempet meg gjennom borgstrukturer og brent jord for å lukke de store, glødende, oransje portene, føltes det som om jeg hadde gjort dette før; faktisk ganske nylig.

Selv om Doom ikke lar deg faktisk gå inn i portene og rote til innefra som i Oblivion, elsket jeg parallellene mellom disse oppdragene, der det lar oss løpe fritt i menneske-bosetninger overfalt av demoner, og sier til oss at vi skal ”fikse det”. Vi har ikke så mange spill hvor denne typen ting skjer. Selvfølgelig har Diablo mange demoner som invaderer vårt eget rike, men la meg bare være den som kan løpe rundt og smelle igjen dørene deres med angst og heavy metal.

Ok, nå trenger jeg en slags crossover

Hør her - DLC for Doom: The Dark Ages, hvor Doom Slayer blir sluppet ned i en overkjørt Imperial City under den siste kampen mot Oblivion. Det trenger ikke å være kanonisk eller engang forklares på noen måte - Doom har romskip og magi, og The Elder Scrolls er uansett bare en merkelig drøm, så bare la meg løpe løs med hagle og skjold-sag mens jeg kjemper meg gjennom markedsgaten og så tar på meg en type demoner i Arenaen.

Ville det være latterlig? Ja, selvfølgelig ville det være det. Er Doom latterlig? Ja, selvfølgelig er det det. Det er en så over-the-top idé som ikke trenger å eksistere, og det er nettopp derfor den bør. Med Dooms beryktelse og Oblivions gjenoppblåste relevans, ville det vært den perfekte tiden for disse to Bethesda-studioene å gjøre noe virkelig morsomt, bare for moros skyld.

La meg skyte Dremora og Daedra før jeg rir på en laserdrage bevæpnet med en pistol mens jeg slipper helvete løs på helvete selv, tar ned den kolossale Mehrunes Dagon som rager over den keiserlige byen og tar direkte opp kampen mot Oblivion. Jeg tviler ikke på at Doom Slayer kunne avslutte Oblivion-krisen med letthet, men det betyr ikke at jeg ikke vil prøve.